Da var jeg hjemme igjen, og tilbake til normalen.
Først og fremst så håper jeg dere forstår budskapet bak disse private innleggene om livmorhalsen min.
Det er på ingen måte innlegg for å høste sympati, eller oppmerksomhet for jeg er rett og slett ikke en sånn person. Jeg er en person som alltid har vært frisk. I 26 år har jeg vært innlagt på sykehuset en gang, grunnet matforgiftning i utlandet. Jeg har ingen allergier eller noen ting, jeg er en sunn, frisk og oppegående person.
Jeg har valgt å dele dette tema, – dette private emnet med dere for å få frem hvor viktig slike undersøkelser er, og at jeg som alltid tenker «det skjer ikke meg» plutselig får et slag i magen, og realiteten innhentet meg. Det kan skje hvem som helst, også meg som aldri feiler noenting.
Som dere vet var jeg på en rutine undersøkelse i begynnelsen av Januar, der det ble tatt prøve av livmorhalsen. Jeg hadde også hatt en slik undersøkelse 3 år tidligere, og da var alt helt normalt. Denne gangen fikk jeg ikke samme hyggelige tilbakemelding som for 3 år siden, og sjokket var ekstra stort siden «det aldri skjer meg»
To uker senere kom det brev i posten, det var svar på prøven, Forstadie til kreft – ordene brente seg fast på hornhinnen min, men det var poengtert i brevet at det BARE var forstadie – altså ingenting alvorlig.
Jeg hadde time på sykehuset i dag. Måtte møte 08.30, og ble raskt i kledd sykehuset sine fancye skjorter og truser, I looked smashing;) Jeg ble kjørt opp på intensiven, og lå der på et 8 mannsrom og ventet på at det skulle bli min tur. Gynekologen var å pratet med meg, og det samme var anestesilegen. Da klokken var passert noe over 11 var det min tur, og jeg ble trillet i senga ned på operasjonsstuen, satte meg til rette i stolen, mens det ble koblet slanger og div på meg. De skulle måle hjerterytmen min og blodtrykket, så var det på tide med narkosen. Jeg fikk narkosen gjennom hånda, og det svei ganske godt da han begynte å kjøre narkosen inn i meg. Jeg husker det svei og verket, først bare i hånda men deretter opp til albuen, så sovnet jeg….
Jeg våknet opp med en gang inngrepet var ferdig, og ble kjørt opp på rommet igjen der jeg måtte ligge litt til observasjon før jeg kunne komme tilbake til akutten, spise noe mat og få på meg mine klær igjen, så gikk turen hjem. Jeg var hjemme i 14 tiden. Heldigvis så forsvant ikke hele dagen på sykehuset.
TILBAKE TIL SELVE UNDERSØKELSEN:
Se for deg en runding. O. Det ble gjort utskjæringer på forskjellige steder rundt denne rundingen, O. og en utskjæring midt i.
Jeg må nå vente i ca 2 uker før jeg får prøve resultatene, men i følge gynekologen så er sjansen veldig stor for at jeg må tilbake for en ny utskjæring. Etter sånn som jeg har forstått det; Når det først blir funnet celleforandringer, så er det mest sansynlig at det er celle forandringer i hele livmorhalsen. Jeg må da tilbake på et likt inngrep som idag, men da skaper de ut alt som er inni livmorhalsen og langs veggene. Dette er helt ufarlig, og kommer ikke til å ha betydning for hverken det ene eller det andre.
Om jeg er heldig, og ikke trenger nytt inngrep så må jeg på en ny undersøkelse om 5 uker.
Om jeg må ha en ny utskjæring så får jeg time til dette i løpet av noen uker. Jeg er ikke nervøs for en utskjæring til, men om det viser seg at selv om de fjerner alt som er i livmorhalsen og prøvene fortsatt ikke er bra så begynner jeg nok å bli nervøs. Men positive tanker:) Om prøvene etter neste utskjæring er bra, eller evt etter nesten utskjæring, (tar det allerede som en selvfølge at jeg må tilbake igjen) da blir det kontroll først etter 6 mnd, 12 mnd og deretter annen hvert år – i 10 år fremover.
Det viste seg i dag at det var litt mer alvorlig enn jeg først trodde.
Forstadiene til kreft går fra 1-2-3 og 3+ (som jeg kaller det! Det er hvertfall to stadier på 3)
1= Helt frisk, 2= celleforandringer og forstadie til kreft, 3= Mer og større celleforandringer og forstadiet til kreft er kommet noe lengre. 3+= Da er det allerede utviklet seg til kreft.
På papirene jeg fikk med meg hjem så stod det at det var «alvorlig ET-ELLER-ANNET-ORD i livmorhalsen, men ikke funnet andre steder»
Så da krysser jeg fingrene og håper at de ikke finner sprednig/forandring andre steder senere heller.
Så tilbake til dere lesere, ikke bare dere som kommenterer her hver dag, men også dere som leser bloggen hver dag men ikke kommenterer. Venninner, bekjente, familie, osv osv.
«Det skjer aldri meg» er noe vi alle tror og håper, og jeg er glad for at jeg er en av de personene som følger opp disse rutinekontrollene, hva med dere som ikke gjør det. Har jeg klart å få èn eneste person til å tenke, èn eneste person til å komme seg til fastlegen eller gynekologen for å undersøke seg.
Ja, da er det verdt å legge ut privatlivet sitt på en veldig offentlig blogg.
Å hjelpe èn person er bedre enn å ikke hjelpe noen.