The urge to write the truth is like having an itch. When the itch becomes annoying enough, you scratch it.
30 aug 06:36
The urge to write the truth is like having an itch. When the itch becomes annoying enough, you scratch it.

Denne overskriften er midt i blinken for min frem-til-nå ganske overfladiske blogg, men idag tenkte jeg å slippe dere litt innpå, litt for deres egen nysgjerrrighet – men mest for å lette hjerte mitt. Jeg kunne jo valgt lokalavisen fremfor bloggen, men med mine ganske dårlige skriveferdigheter så hadde det nok aldri blitt publisert, nok en fordel med å ha en blogg.
Jeg er en person som lar meg irritere, og jeg kan gå ganske lenge uten å bry meg, selv om underbevistheten bryr seg likevel, jeg blir irritert, også blir jeg rett og slett ganske forbanna irritert. På godt norsk.
Og best av alt, jeg er over gjennomsnittet ærlig, og rett på sak, og de som ikke liker meg, de trenger heller ikke å like meg.

Jeg tenker å legge frem noen eksempler, også kan dere enten dømme meg, og si jeg er helt på villspor etterpå – vi bor jo tross alt i Norge, der janteloven ligger høyt oppe, så jeg er forberedt på alt. Eller, kanskje dere har forståelse for min irritasjon, og kanskje jeg ikke er på villspor i det hele tatt..
Før i tiden, i det vi kaller gamle dager, da måtte man gifte seg først, og deretter få barn, det å få barn utenfor ekteskapet var en synd og noe som ble sett ned på. Nå i år 2012, er det nok like mange barn utenfor ekteskapet som innforbi et ekteskap, og det som irriterer meg grenseløst er alle idiotene som spør; Når tid skal dere ha barn? Er det ikke snart på tide at dere får barn? Det er vel ikke lenge til dere skal ha barn??
Det høres kanskje helt idiotisk ut, men dette er HELT og HOLDENT normale spørsmål jeg får, og dette er ting folk prater om BAK ryggen på meg.. Fordi vi er gift så er det altså obligatorisk å få barn?? Jeg husker ikke at presten fortalte meg det!
Vel, vi har prioritert litt annerledes enn et kjedelig A4 liv, der vi har valgt å reise og oppleve saker og ting.
For noen uker siden svarte jeg faktisk det: Vi vil se litt mere av verden først, hvorpå vedkommende var raskt ut med å svare; Er DET så mye å se da??? – Denne personen har barn selv, og alt jeg klarte å tenke var at hvis uvitenheten er så grenseløs stor, da burde aldri det barnet vært satt til verden! dum-dummere-dummest..
Jeg pleier heller aldri å mase på folk som har barn, når skal dere gifte dere?? dere har jo barn nå, nå MÅ dere gifte dere!!

Nordmenn er glad i å være charterturister blandt alle andre nordmann i syden, dette er veldig stas da du kan sitte ved bassenget sammen med naboen, som du ellers misliker veldig sterkt, men nå er vi jo i SYDEN! wuhuuuu
Charterferie sammen med nordmenn er noe meg og mannen ikke prioriterer, da vi liker å oppleve noe – se verden, men jeg lurer på om jeg skal begynne å mase på folk, slik folk maser på meg.. Når de kan ha babymas på meg, så kan vel jeg ha reisemas på de??
Når skal dere oppleve verden? når skal dere innse at charterferie ikke er top notch?? skal ikke dere snart ut å se verden??
Jeg tipper slike spørsmål hadde blitt dårlig mottatt, men kunne vært gøy å testet det ut en gang, kanskje folk hadde holdt kjeften sin igjen da, og sluttet å mase på meg. kanskje, men sansynligvis ikke…….

Barn, eller reise eller uansett, den dagen vi finner ut at vi vil ha barn, så kommer jeg uansett ikke til å publisere et innlegg her, eller en status på facebook; Nå vil vi ha barn! Det skjer bare ikke, for det er ikke noe som folk har noe med, bortsett fra noen veldig få venninner som muligens hadde fått beskjed. Og i tilegg, jeg er pokker ikke blitt 27 år enda, jeg har mange år igjen, og i tillegg har jeg litt mere vett i topplokket enn altfor mange andre jeg kjenner som får barn..
Når du er nærmere 30 år enn 20 så bør livet dreie seg om annet enn baksnakking, sladring og dømming av andre mennesker, helst FØR det plopper ut både èn og to unger til verden.. *stakkar stakkar barn* Jeg tenker mine barn en gang i fremtiden kommer til å sitte å være like oppgitt over deres barn, som jeg er over disse menneskene idag… NO KIDDING!

Nok babymas for en stund, men jeg har mere irritasjon på hjerte..
Mennesker er rare dyr, sjalusi- misunnelse-egoisme osvosv, det tar veldig stor plass i mange menneskers liv, noe som er veldig synd. Jeg føler selv at jeg er en ganske god hjertet person, og hvis jeg noen gang skulle bli sjalu eller misunnelig på noen andre så hadde jeg likevel klart å gledet meg på deres vegner, men denne egenskapen er det altfor få mennesker som har – desverre!

Når andre mennesker er glade for noe, det kan egentlig være hva som helst, så er jeg også glad på deres vegner, selv om *denne saken* er meg revnende likegyldig og interesserer meg midt på skinnleggen. Jeg lytter til samtalen, jeg prøver å være engasjert i samtalen, jeg smiler og viser at jeg er glad på vedkommendes vegner. Selvfølgelig så er det litt dårlig gjort og skrive her at det er slik jeg gjør det, da venner og familie aldri mere kan være trygge på når jeg faktisk er oppriktig glad og når jeg er «falsk glad» men poenget er at selv om det ikke er interessant for meg, så viser jeg respekt for vedkommende. Jeg lytter, jeg bryr meg – slik venner og kjente skal oppføre seg mot hverandre.

Også har du den nedlatende type menneske da, som klart å tydelig viser at det du prater om ikke interesserer de, og de avbryter samtalen for å prate om noe annet, helst seg selv og deretter seg selv.. Det er ganske tragisk og trist igrunnen!
En siste ting som jeg har tenkt litt over i det siste, men som ikke er kommet på det *jeg-irriterer-meg-svart-stadiet*
Jeg har alltid hatt munndiarè, familie og venner har alltid sagt det – Lene prater MYE!
Selv føler jeg at jeg er blitt roligere med årene, men det er klart at jeg til tider blir litt overivrig, men saken er den at selv om jeg prater mye, og venninnene mine sier jeg prater mye, så tror jeg likevel at hvis de tenker seg om, så prater jeg mindre enn de gjør..

Jeg føler jeg vet «alt» om alle, privatliv/sosialt/jobb osv, men jeg tror det er fåtall av mine venner som vet så mye om meg som jeg gjør om de.. eks. jeg har vært i samme jobb/firma i 6,5 år, og jeg tror fortsatt 90% av mine venner er helt blanke når det kommer til hva jobben faktisk går ut på, de vet når jeg er borte, og når jeg er på jobb også er de fornøyde med det…
Lite vet de egentlig om privatlivet og det sosiale livet mitt også..
Lurer på om jeg har valgt feil yrke, kanskje jeg burde vært psykolog? jeg er jo den som alle prater med, og jeg er en av de få i denne verden som faktisk holder pottetett, og ikke tett som en sil som veldig mange er…… tja, nei jeg er egentlig veldig fornøyd med yrke mitt, og ikke minst fritiden:)
Tror jeg skal runde av her, og jeg lurer på hvor mange av dere som har klart å følge med hele veien?? Har en anelse at de fleste har sovnet allerede, men jeg har kun meg selv og mine dårlige skrive ferdigheter å takke. Men, jeg føler meg selv mye bedre, og ca 3 kg lettere, så all in all – Im happy!















